Norge vrir seg som en makk på kroken i de pågående klimaforhandlingene i København. Kampsakene til den norske delegasjonen handler hovedsakelig om hvordan Norge kan fortsette forurensingen. Bak store ord finner vi skitne handlinger.

Per i dag er Norge ingen miljønasjon, men en oljenasjon og kan like godt innrømme det. Norge tjener enorme summer på å eksportere forurensing til resten av verden. Da hjelper det ikke om vi bruker noen små andeler av overskuddet på prosjekter med tvilsom klimaeffekt.

Jens Stoltenberg lanserte idéen om internasjonal handel med CO2-kvoter allerede i 1991, da han var statssekretær i Miljøverndepartementet. – Et system med internasjonalt omsettbare kvoter betyr i praksis at Norge kan kjøpe seg rett til å øke sine utslipp av drivhusgassen CO2, mot en tilsvarende reduksjon i andre land, sa Stoltenberg til NTB den gangen. Motivet bak systemet har hele tiden vært å opprettholde den norske forurensingen.
18 år etter at klimakvotene ble lansert har ikke systemet ført til noen reduksjon i klimautslippene, og det har vist seg at Norges Miljøvernforbund var fremsynte med vår sammenlikning av klimakvoter med avlatsbrev. I mellomtiden har det vokst frem en egen industri av kvotespekulanter som heller ikke gjør noe nyttig, og mange tjener penger uten at miljøet får noen gevinst. Når skal Stoltenberg innse at han tok feil?

Et annet tiltak som skal rettferdiggjøre økte utslipp i Norge, er å sende milliardbeløp til land med regnskog. Regnskogen skal bli stående, og det er jo vel og bra om det skjer. Foreløpig har det ikke skjedd så mye. For all del: Det er bra om Norge bidrar til vern av regnskog, men det må komme i tillegg, ikke som erstatning for, kutt i egne utslipp.

Det siste tiltaket Norge prøver å få støtte for i København er å opprettholde avhengigheten av fossil energi så lenge som mulig, ved å deponere CO2 i Nordsjøen. Allerede for femten år siden fortalte min gode venn professor Peter M. Haugan meg om at havene begynte å nå et metningspunkt for opptak av CO2.
Norske myndigheter mener utslipp 300 år fremover i tid skal lagres i Nordsjøen, men de siste årene har det vært lekkasjer fra fire av ni avfallsbrønner der, og egentlig er hele opplegget et Statoil-triks for å presse frem den siste olje fra brønner som ellers hadde blitt regnet som tomme.
CO2 er en aggressiv gass og det er vanskelig, enn si umulig, å forsikre seg om at gassen ikke vil lekke fra undersjøiske lagre. Bellonas tanke om å lagre CO2 i selve sjøen, er for øvrig så dum at selv ikke Stoltenberg kan ta den på alvor.

Norge skjemmer seg ut i internasjonale klimaforhandlinger, og gjør alt for å hindre de helt nødvendige og faktisk effektive tiltakene som kutt i oljeutvinningen og begrensninger i forbruk.
I tillegg prøver vi å dytte ansvaret over på fattige land. Det er urimelig og skammelig. Rike land har 85 prosent av ansvaret for menneskeskapte klimaendringer, og må naturligvis ta hovedansvaret for å kutte i utslippene. Miljøet tjener ikke nødvendigvis på at forurenser betaler penger ut i det store sluket.

Vi venter fremdeles på at Stoltenberg benytter anledningen i København til å ta opp at det er for mange mennesker på jorden. I summetonen var det nylig en som mente at jeg med fire barn burde holde kjeft i denne saken. Det er rett nok, og jeg ville selvsagt ikke vært foruten mine egne barn. Samtidig savner en ikke nødvendigvis barn som ikke er født, og for min del er erkjennelsen av at det er for mange mennesker yngre enn mine barn.